Jeg har i lengre tid vært 100% overbevist om at jeg har det som skal til for å være en suksess som manager i Real Madrid. Jeg ser det hele tiden. Senest i kveld så jeg Liverpool, og hele twitter kjeftet og smalt på Carroll og krevde at han skulle byttes ut. Jeg skrev denne tweeten:
Hva skjedde? På overtid sendte Carroll Liverpool opp i 2-3 og Liverpool vant med det kampen. Jeg var den eneste i hele verden som forsto hvorfor Carroll skulle fortsette på banen – sammen med Daglish selvsagt, men jeg vil helst ikke nevne han i samme setning som meg selv, da nivået mitt er verdensklasse. Daglish ser ikke ut til å forstå at et stolpeskudd på Premier League nivå ikke er uflaks, men udyktighet når det hender så ofte som det har gjort med Liverpool denne sesongen. Løsning? Vrake Suarez noen kamper, så skal man se at konsentrasjonen kommer deretter.
Å være fotballmanager er det samme som å være hundeeier. Man skal lede flokken, og utvise trygghet, kjærlighet og tillit – men også tung disiplin når overtredelser skjer mer enn en gang. Jose Mourinho er en mann jeg under tvil kan akseptere at dere sammenligner meg med, men hans største problem er i mine øyne Pepe. Måten han tråkket på hånda til Messi under en match tidligere i sesongen ville under meg resultert i umiddelbar utbytting, utskjelling foran hele stadion på sidelinja, og klar beskjed om at ser jeg det igjen spiller du aldri mer for meg.
Jeg sitter i skrivende stund å venter på telefon fra El Presidente på Santiago Bernabeu. Minuttene går sykt sagte, og det ligger en følelse i lufta om at det kan bli et jævla langt år. Likevel, blir jeg Real Madrid manager i sommer skal Pepe umiddelbart ut og erstattes av Thiago Silva fra AC Milan. Jeg har lest meg opp om han, og innser at han tidligere i karrieren har vært enormt skadeplaget. Han var desutten ute i begge Champions League møtene med Barca, så noe mer research måtte jeg selvsagt gjort. Jeg ville også forhørt meg om situasjonen til Nemanja Vidic og David Luiz (som foreløpig har bedre talent enn ferdigheter). En siste ting jeg ville foretatt meg er å drikke på meg rynker, slik at jeg kan bli farsfiguren for Mario Balotelli. Lik den Sir Alex Ferguson har vært ovenfor Rooney som har formet han til verdensklasse spilleren som bruker temperamentet til å eksplodere når han for ballen, fremfor å pådra seg tullete kort.
Om jeg vil ha Chelsea jobben? En Ferrari motor i en Lada fjerner ikke de aerodynamiske problemene. Generasjonskifte i klubben er av et slikt omfang at man måtte brukt minst to-tre sesonger på å gjennomføre det. Jeg støtter likevel sparkingen av Villas Boas, da jeg så forsvarslinja Chelsea holdt under bortemøte mot Napoli som endte med 3-1 seier i Napoli sitt favør. Samtlige av Chelsea sine stoppere, selv på juniorlaget ville ikke spilt så elendig med mindre Portugiseren som har for vane å late som han sitter på sidelinja å driter har gitt stopperne helt sykt merkelige beskjeder. Dessuten startet problemene til The Blues for alvor når Ray Wilkins fikk fyken som assisterende manager, frem til det hadde Ancelotti stø kurs mot sitt andre ligagull på to forsøk for London-klubben – med gjennomsnittseiere på 6-0 eller hva det var i sesongens tre-fire første kamper.
Manchester United? Please. Sir Alex Ferguson er den eneste manageren jeg vet om som har klart å skape vinnerlag i tre generasjoner fotballspillere. Å fornye laget slik Ferguson gjør, vet jeg ikke om noen person i historien har vært kapabel til å matche. Pep Guardiola har ikke bevist noen ting før han vinner trofeer etter at Xavi, Iniesta og Messi har lagt opp. En hver idiot kan komme til dekket bord. Arsene Wenger har noen av de kvalitetene, men fotballfilosofien hans har ingen verdens ting å gjøre i en klubb med trofe-ambisjoner. Skal man utvikle talenter bare for å selge de videre, så kom deg til hælvete til Ajax – ikke ødelegg store fotballklubber som gjerne vil vinne både Premier League og Champions League. Men ja, jeg ville definetivt vurdert en fårespørsel fra Arsenal sitt styre som interresant.
Beklager. Jeg ble revet med, og må innrømme at jeg synes Wenger har gjort en formidabel jobb med Arsenal-lagene sine, selvom vi har forskjellige syn på om filosofien hans hører hjemme i toppsiktet i Europeisk fotball. Uniteds 8-2 sier mot Arsenal har jeg glemt for lenge siden, og selvom det vil stå i historiebøkene lenge – er mitt største tankekors at Arsenal kom til Old Trafford uten å ha noe som en gang lignet et fotball-lag. De var så skadeplaget at laget som ble sendt utpå i bestefall kan kalles et reservelag. Om man analyserer målene, så kom fire av de på utrolige enkeltmannsprestasjoner som to nydelige frispark fra Wayne Rooney og to vanvittig lekre skudd fra Ashley Young. Fire av målene var altså resultat av “flaks” og ikke utspilling og effektiv angrepsfotball. At Arsenal likevel presterte å putte to mål på Old Trafford, i tillegg til å brenne et straffespark med det elendige laget de sendte utpå, fortelller meg at prestasjonen ikke var 8-2 siffer verdig. Trekker man fra de syke enkeltmannsprestasjonene til Rooney og Young og i tillegg legger straffesparket Arsenal brant i mål, slo United i realiteten et elendig Arsenal-lag 4-3, og ikke 8-2.
Den Spanske presse kommer selvsagt til å prøve å spise Haavardo levende – men jeg jeg frykter de ikke. Min første pressekonferanse på Santiago Bernabeu skal jeg snakke om alt annet enn fotball. Jeg skal forklare hver og enkelt journalist i rommet at journalisme er den laveste formen for liv. De er tilogmed under Gnuer i næringskjeden. Gnu – hvis eneste grunn for eksistens er å fungere som mat for andre dyr. En gnu som dør av naturlige årsaker har altså levd et liv fullstendig uten mening. Som Nils Arne Eggen skrek til spansk paparazzi under et av Rosenborgs besøk på Santiago Bernabeu i Champions League “dere drepte Prinsesse Diana på strak arm – men en Norsk fotballtrener tar dere aldri”.
Jeg er også forbredt på kritikk for å sende Pepe på dør av temperamentsmessige grunner. Samtidig som jeg henter Balotelli av temperamentmessige grunner. Fotball er så jævla enkelt, og kun ved å overanalysere spillet vil man kunne stille spørsmål ved dette. Grunnen er så enkel som at en angrepspiller er en forsvarspillers rake motsettning. Hos en angrepspiller definerer jeg temperament som entusiasme og eksplosivitet i spillestilen. Dere som ser mye United skjønner umiddelbart hva jeg mener. Lukk øynene, se for dere det dere ser hver kamp. Wayne Rooney mottar ballen på egen banehalvdel, vender opp og setter fart med en kraft få andre er i stand til. Denne egenskapen er og eksplosiviteten i spillet er et resultat av temperament – men som Ferguson har lært meg, er dette temperamentet noe som kan brukes som angrepspillerens beste våpen. Hadde Wayne Rooney vært en rolig fyr uten temperament, tror jeg faktisk Dimitar Berbatov ville vært Ferguson sitt førstevalg i den dype spissrollen. Det ville dempet alle egenskapene som gjør Wayne Rooney til den fantastiske spilleren han er. Nøyaktig de samme egenskapene kan man finne hos Mario Balotelli, og hans fellestrekk med Wayne Rooney er så mange at det er skremmende. Med riktig manager kan Balotelli bli like god, om ikke bedre enn Wayne Rooney.
Hos en forsvarspiller derimot definerer jeg temperament som uro. Uro er det siste man vil ha i en forsvarspiller. En forsvarspiller trenger ikke eksplosive egenskaper i spillestilen, og temperament er like farlig i en forsvarslinje som det er fantastisk i en angrepsrekke. Om man bygger verdens fineste hus, vil det fortsatt rase sammen om grunnmuren er laget av isopor. Ro er derfor den første egenskapen jeg søker hos stoppere.
Et annet glimrende eksempel er Manchester Uniteds høyreback Rafael. Offensivt er temperament og entusiasme noe av det som gjør han til min favorittback i United. Likevel sitter jeg med hjertet i halsen hver eneste gang Rafael duellerer defensivt. Da er de egenskapene som gjør han fantastisk fremover, de samme som gjør han svakere bakover. Derimot har man den siste tiden sett en mye mer moden Rafael spille fotball, hvor han klarer å temme denne entusiasmen noe i det defensive spillet. Likevel, å spille godt defensivt mot Blackburn er ikke så vrient når ballen i 90% av tiden er på Blackburns banehalvdel. Å sende Rafael på banen i Champions League med Real Madrid på motsatt banehalvdel, ville vært noe helt annet. Likevel tror jeg ha han kommer til å bli verdens beste back om fem-sju år. Han er tross alt fortsatt ekstremt ung, så ung at han kunne vært sønnen til Ryan Giggs. Så ung at året etter han ble født, debuterte Ryan Giggs for a-laget til verdens største fotballklubb, Manchester United – under Sir Alex Ferguson.
Forrige uke: Torsdag, Mario Balotelli kræsjer bilen i Manchester. Fredag, Mario Balotelli blir fersket i å holde på med luksus-prostituerte. Søndag, Mario Balotelli spiller mot Arsenal og setter inn tre taklinger som hver for seg kvalifiserer til rødt kort. To av de var gule, og han må spasere av banen med rødt kort mot slutten av kampen. På sidelinjen står Mancini og skriker og kjefter i det Balotelli går av banen.
Spol tiden tilbake en uke. Manchester City spiller hjemme mot Sunderland. Sunderland leder sensasjonelt 3-1, hvor City sitt eneste mål er scoret av Mario Balotelli. Kampen endte 3-3 og Balotelli blir tomålscorer. Ved begge anledninger Balotelli putter ballen i mål, sitter Mancini på benken og rister på hode. Tror dere man vil skape en lydig hund av å kjefte den huden full når den gjør riktige ting? Nei. Man vil skape en mareritthund som er livredd alt, og biter som første forsvarmekanisme i en verden som styres av hundens usikkerhet og redsel for alt. Man vil skape et monster.
Jeg sammenligner ikke Balotelli med hunder, men påenget er at psykologien her er så enkel at man kan bruke hunders instinkter til å definere den.
