Den siste tiden har jeg hatt en følelse av å ha både karma og Gud på nakken samtidig, og selvom jeg alltids kan takle en av delene, blir begge deler litt slitsomt i lengden.

Jeg er ikke blitt gladkristen over natta, men jeg tenker som så at det kan være greit å være på den sikre siden. Tenk om det mot formodning faktisk ER et hælvete?

Vinter’n er lang sier du? Jeg tror evigheten i hælvete er lenger.

For eksempel gjorde jeg et forsøk på Oslo S i dag. Jeg nikka og smilte og sa hei til alle jeg fikk øyekontakt med. Folk stirra surt tilbake. Dere skulle bare vist hvor mye bedre humør jeg blir av at folk er sinte for ikkeno, så dette skal jeg fortsette med til jeg får meg en salto og ikke tørr det noe mer.

Det har også mye å si hvordan man ser verden. Her er tre eksempler som ville gjort meg irritert på Fredag, men som gjorde meg i enda bedre humør i dag med riktig tankegang.

 
“Åååååå så fint at dere legger grus nederst i en vei hvor det ikke er gatelys, sånn at jeg nesten tryna på skateboard på vei ned denne bakken i dag. Hvis dere legger grus nederst i en vei som er enda mørkere og syyyykt bratt, vil det sikkert gå bra. Fordi jeg er jævlig skilla på å kjøre over grus” <3

“Mandagskvelder kan være kjedelig som faen. Da er det enda godt man har blitt omdirigert inn i skogen, sånn at man kan vaske skoene sine som er fulle av gjørme hvis kjedsomheten tar overhånd” <3

“Åååå så fint at kaffepulveret la seg sånn. Nå slipper man å støvsuge på enda flere dager” <3

Jeg har også presisert ovenfor vår statsminister, at det er viktig å ha et “i tilfelle” syn på Gud. For eksempel tror jeg Gud ville synes det var stor synd å forby cannabis planten, når han har stressa så mye for å lage den. Generelt forbud mot Guds skaperverk er fy-fy.

Haavardo

-Nykter men svimmel.

Noe jeg gjør ved jevne mellomrom er å legge meg på senga, og høre på skiver mens jeg tenker på de virkelige store spørsmålene. Har ligget i såpass mange timer nå, at jeg har sett månen glimte frem fra den ene vinduskarmen, for så å forsvinne bak den neste. Soundtrack? Stort sett Thåström.

Jeg blir gal av å tenke på hvor vi stammer fra. Jeg bare “Vi er sikkert laget av aliens”.

Å ha en slik teori, er selvsagt vitenskaplig på jordet. Men jeg tror at de som kan mer om vitenskap enn oss, ville skapt oss slik at vi ikke kunne finne oss selv med vitenskap.

Men så kommer jo spørsmålet om hvem som skapte de som skapte oss. Skal jeg liksom begynne å tro på ape-teorien først der? Hvorfor kan ikke vi være skapt av aper, hvis de som skapte oss er utviklet fra å være aper?

Finnes det en Gud? Er Guds far ape? Jeg tenker. “Det var ikke sånn at Gud plutselig dukket opp fra ingensteds”. Og hva når han var skapt? Hadde han ingen barndom? Hvorfor definerer jeg Gud som en “han” i denne setningen? Har Gud programmert meg til å se på han som en han? Er aliens bare hanner, siden jeg tenker på Gud som han, mens jeg bare “Vi er sikkert skapt av aliens”. I såfall, er sex kun forbeholdt aliens i fengsel? Homosex? Ække det trist? Hvis de har skapt oss, kan de ikke skape høns?

Gud bare “Jeg har ikke hatt noen barndom. Jeg lager mennesker”.

Når han har laget menneskene, tenker Gud “Hvor stammer jeg fra? Er jeg laget av aliens?” mens han ser månen dukke frem fra den ene vinduskarmen, for så å forsvinne bak den neste.

Men hvis vi er laget av aliens. Synes de operabygget i Sydney er flott? Jeg tenker “Pyramidene er laget av aliens”. Er det ikke da litt kjedelig å være alien, skape oss, for så å se at vi lager fetere bygg enn de gjorde? Pyramidene trenger ikke vedlikehold sier de. Vel, så lenge vi kan vedlikeholde er’e ikke no stress tenker jeg.

Kjære Gud, aliens og aper: Gi meg et hode smart nok til å vite hvor jeg er fra, eller dum nok til å ikke stille spørsmålene.

Jeg trekker for gardinene og tenker “Takke seg til en kveld på flaska. Disse tankene kan umulig være sunt”.

Nykter er jeg også. Natta.